Jeg er født og oppvokst i en liten bygd i Nordfjord, som er så fin, at du ikke tror det før du har vært der.
Mitt første møte med hjelper-rollen var på sykehjem som fjorten-åring. Jeg storkoste meg. Å få pleie og stelle de eldre, være en betydning for noen. Ha de gode samtalene, tulle og synge. Det ga meg en mer-smak på å starte karrieren med mennesker.

Jeg har utdannet meg, videreutdannet meg og kurset meg, og har endt opp med en bachelor i barnevern, årsstudium i pedagogikk, videreutdanning i psykisk helsearbeid og kursing i blant annet traumer og selvmordsforebygging, for å nevne noen. Jeg har jobbet i barnevernet som saksbehandler, miljøterapeut, veileder og familieveileder. Så fikk jeg noen år i rusomsorgen, hvor jeg jobbet som både miljøterapeut/koordinator og fagleder. Jeg har jobbet på ungdomsinstitusjon, bolig for alvorlig psykisk syke, som koordinator i ettervernet for rusmisbrukere, og til sist, før jeg startet min egen bedrift, som psykisk helsearbeider i kommunen.

Min kompetanse er bygget på en genuin interesse for mennesket, å kunne skape endring og påvirke enkeltindivider til å få det bedre med seg selv. Jeg har hele livet funnet interesse i det mystiske og uløselige sinnet, som er så kompleks, men allikevel så synlig og forutsigbart.

Egenerfaring

Som ung var jeg svært omsorgsfull og empatisk, men hadde en skjult side med mye angst og indre uro. På videregående tok jeg mot til meg og ba om en henvisning til BUP (barne- og ungdomspsykiatrien, legen blåste i nesa og spurte om det virkelig var så ille da, at jeg trengte henvisning? Det var det, jeg var bestemt.

Etter det som føltes som en evighet, sikkert seks måneder, fikk jeg time hos en psykolog, som garantert bare forsøkte å gjøre jobben sin. Det ble total krasj. Hun misforstod meg, overtolket meg, og alt ble bare feil. Det resulterte i at jeg tok en ekstra time hos henne, kjente at den også var feil, takket for meg og gikk. Jeg skulle aldri åpne meg igjen, og dette måtte jeg bare håndtere selv.

Det ble til en lang reise, hvor jeg på et tidspunkt ikke kunne gjøre annet enn å «ta meg sammen», jeg måtte eksponere meg. Jeg ble en jævel på maskering, for ingen visste noe. Ikke før jeg var i midten av tjueårene fikk de nærmeste vennene mine vite det, og reaksjonen var som ventet «Hæ? Du kødder nå?». Historier om at jeg hadde kastet opp hver morgen før skolen i flere måneder, at den gangen jeg «bare skulle» hente noe inne, måtte jeg stoppe på badet, kaste opp og ta en pepp-talk med meg selv på badet. Det ble mange av de, men nå var det over. Men det var ikke over for godt.

I begynnelsen av trettiårene begynte prøvelsen på å bli gravid, og når det endelig gikk, begynte hormonene å herje. Angsten var tilbake, og når sønnen min rundet 5 måneder, klarte ikke jeg mer. Kroppen min stoppet seg selv, og jeg knakk sammen. Det ble bestilt en akutt legetime, og etter 3 minutter inne hos en helt ukjent lege fikk jeg beskjeden; «Du har fødselsdepresjon, jeg skriver ut en resept på antidepressiva som du skal gradvis trappe opp på.»

Dette kunne ikke stemme.

Tiden gikk, men jeg skjønte ikke at jeg ikke skulle bli bedre av denne såkalte «fødselsdepresjonen». Jeg snakket med fastlegen min og ba om henvisning for ADHD, for det hadde jeg mistenkt en stund. Den ble avvist. Igjen kom runder med sykmeldinger, angst, uro. Han ville henvise meg igjen, denne gangen på grunn av angst og depresjon. Jeg blånektet, jeg var da ikke deprimert! Denne gangen, fikk jeg innkalling etter to dager. På inntakssamtalen kranglet jeg bort mistanken om depresjon, men fylte alle rettigheter for utredning og behandling av angst.

Tre måneder senere møtte jeg opp på psykologens kontor, og det eneste jeg kan huske hun sa var «Så, du ville utredes for ADHD, var det så?». Fire individuelle samtaler senere fikk jeg diagnosen, og resten er historie.